Du er meldt på nyhetsbrevet!

Meld deg på nyhetsbrevet

Få regelmessige updates fra meg, og du er alltid den første til få vite det når det er en ny podcast ute.

Portrettintervju

Alt er mulig hvis man vil det nok

Unni hadde ikke tid og overskudd til seg selv og familien; nå våkner hun hver morgen med energi og en lidenskap for å hjelpe andre i samme situasjon.

Unni Trøen var i sitt livs beste alder. Hun var en hardtarbeidende 34-åring: to små barn, to jobber og et elendig kosthold. Hun ønsket så inderlig at den tradisjonelle oppskriften på livet skulle fungere – hun bet tennene sammen, men ble ikke noe annet enn tappet for energi. Hun knakk sammen, og skjønte at hun trengte en endring i livet sitt. I dette inspirerende intervjuet deler Unni hvordan hun tok seg opp fra å være en alenemor som var diagnostiert utbrent og en gjeldsslave, til å bli i sitt livs beste form og fri til å bestemme over eget liv.

Fortsett å lese om Unni for å lære at:

 

  • Tankens kraft er med på å definere livet ditt

  • Du kan designe livet ditt

  • Du er det viktigste i livet ditt

Jeg kommer kjørende i bil mot hjemmet til Unni og ektemannen, Geirr. Det er midt i oktober og huset ligger landlig til med en skog rundt - preget av høstfarger. Da jeg ankommer åpnes det en hvit port, og Unni står ved inngangsdøren og tar meg imot. Hun holder hunden Enya i armene og smiler bredt. Enya logrer med halen og er nysgjerrig på hvem som har tatt turen.

 

I gangen møtes jeg av en herlig duft. Unni forklarer at det kommer fra lyset som står ved det runde bordet i gangen. Fra stuen litt lengre inne i huset kommer det rolige musikktoner. Det føles ut som en spaavdeling.

 

Jeg setter meg ved bordet og gir Enya litt oppmerksomhet. Unni lager en kopp te til meg, og en kopp kaffe til seg selv. Vi begynner å snakke om smått og stort. Jeg avbryter litt uhøflig og ber om jeg kan få ta lydopptak av intervjuet. Mens jeg strekker meg ned for å plukke opp telefonen så spør Unni meg om klokken er 11:11. Jeg nikker, og er litt satt ut. Hun ber meg være observant på disse tallene fremover. Dermed begynner vi å snakke om det som kanskje ikke er så tilfeldig likevel: livet.

Unni forteller...​

- Jeg tror egentlig ikke på tilfeldigheter, jeg tror mye er planlagt. Da jeg var 30 år, begynte med den alternative veien min. Da søkte jeg etter hva som er mellom himmel og jord. Livet var ganske tøft akkurat da, og det er ofte da man søker noe. Jeg begynte å lese bøker, og den første boken ble «Den niende innsikt». I tillegg dro jeg på yoga- og meditasjonskurs. Den gang var yoga noe helt annet enn hva det er i dag.

 

"Livet var ganske tøft akkurat da, og det er ofte da man søker noe."

 

- Livet ble også tøffere i årene som kom. Hvis jeg kan spole tilbake, så ville jeg gjort noen grep tidligere. Jeg var i et forhold mye lengre enn jeg burde. Det var også stadig bekymringer for jobb og økonomi.

Alle har sterk intuisjon, man må bare la den komme. Noen kaller det magefølelse også, og man må lytte, for veldig ofte er det riktig.

Hvordan forsto du at ting ikke var riktig?

- Jeg hadde ikke overskudd til barna mine. De ble skyvet bort fremfor TV-en slik at jeg kunne ligge på sofaen og sove. Barna fikk bestemme middagen, og det ble oftest pølse, pizza og pasta. Jeg spiste mat fordi det var godt. Hvis du ikke gjør noe med grunnmuren din, som er helsa di, så hjelper det ikke at det andre er vakkert og fint.

Unni tar en pause, og folder hendene rundt kaffekoppen.

 

- Når man er så utbrent så ønsker man at noen skal komme å ta tak i livet ditt, men det er det jo ingen som gjør. Vi er sjef for eget liv. Det er jeg som sitt ved roret. Det er jeg som må ordne opp. Og det lærte jeg den gang. Ingen å skylde på, ingen å spørre om hjelp. Det handlet om å gå inn i seg selv.

 

"Ingen å skylde på, ingen å spørre om hjelp. Det handlet om å gå inn i seg selv."

Vi kikker litt samtidig ut mot hagen. Stille og fredelig. Hun forteller at de tre voksne ungene bruker å tilbringe mye av tiden sin her – også når hun og Geirr ikke er hjemme. Familien betyr alt. Under intervjuet har det også tikket inn to anrop på telefonen: begge fra barna hennes.

 

- Vi er så sammenknyttet. Jeg tenker på alle familiene som går til grunne på grunn av dårlig kosthold. For at vi som foreldre ikke orker, og ikke har overskudd til familiene våre lengre. Livet mitt forandret seg da jeg som 34-åring innså at mat også skulle være næring og energi.

 

Plutselig lo Unni sammen med barna igjen.

 

Hvilke prioriteringer gjør du i hverdagen nå?

- I dag prioriterer jeg meg selv først. Man glemmer ofte seg selv, men uten deg, helsen din, og livet ditt så betyr ikke de andre tingene noe. Hvis du har det bra selv, så har du mye godt å gi andre. Mange kaller det egoisme, men det er positiv egoisme. Man må lære seg å bli mer egoist på egen tid. Jeg står opp tidlig, og elsker morgenstund. Morgenritualet mitt er tekoppen min og stillhet. Det er i stillheten du klarer å gå innover og møte deg selv. Det kan være skummelt, men det er nødvendig.

 

"Det er i stillheten du klarer å gå innover og møte deg selv."

Det høres ut som et drømmeliv – hvordan skal man oppnå det?

- Alle kan oppnå frihet, men man må ta noen sjanser og jobbe for det. Jeg har lyst å gi andre nye perspektiver: «borrow my eyes». Hvis du for eksempel skal ha gode morgenrutiner så må du vite hva du skal gjøre i dag. Tar du fem minutter stillhet hver morgen nå, så har du kanskje en time om fem år. Man planlegger ferien sin bedre enn man planlegger livet sitt. Hva med deg, drømmene dine og hva du vil oppnå. Når skal du gjøre det? Ingen er udødelig, og man kjenner ikke morgendagen. Du må begynne med små steg med det utgangspunktet du har. Da vil endringene komme. Man kan designe livet sitt.

Man møter vel mye motgang?

 

- Man får ofte perioder i livet hvor det er tøft, og man møter folk som ikke vil deg noe godt. Dette har jeg kalt læretid og læremestere. Disse elementene i livet mitt har lært meg masse, og kanskje også tvunget meg til å gjøre endringer. Man kan selvsagt også gjøre endringer når man har det bra. Jeg tror det kommer til deg.

Unni forteller om da hun tilbragte en uke på Tautra kloster tidligere i år.

 

- Det var en ny erfaring, og jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg lærte å ta tilbake nået: være til stede her og nå. Det er det eneste man har. Man må tåle å høre på stillheten, for det er da du får opp ting inni deg. Så var jeg med nonnene i bønn, og jeg er vel på tvers av alle religioner. Alle religioner har noe godt. Det er helt greit og bare være alene - ingenting som skjer. Man blir så stresset av å ikke ha noe som skjer. Til og med i pausen på tv-en så tar folk opp telefonen – det må skje noe hele tiden.

Hvor henter du inspirasjon fra?

- Jeg samler på folk. Mennesker og hverdagen deres inspirerer meg. Jeg er oppriktig interessert i å vite mer om folk, og kan kanskje bli litt for nysgjerrig. Jeg stiller mye spørsmål, og det er derfor jeg har startet podkast. I aviser og sosiale medier finner man jo ut hva folk gjør og hva de har oppnådd, men jeg har lyst å vite hvem de er bak det ytre.

 

"Jeg stiller mye spørsmål, og det er derfor jeg har startet podkast."

- I det siste har jeg også begynt å gå gatelangs. Jeg har ofte med meg hunden min som er en fantastisk kontaktskaper. Dette gir meg et bredere nettverk og nye fagfelt. Det føles riktig å møte mennesker med ulike historier og drømmer.       

 

- I går så begynte en dame å kose med Enya. Hun var så interessant. Jeg hørte hun var øst-europeer. Jeg begynte å spørre: «hvem er du da?» og «hvor jobber du?». Vi ble enige om å møtes en dag. Det er så gøy å knytte kontakt på denne måten! Jeg har lyst å være der for folk med det jeg føler jeg er god på da, nemlig å motivere og inspirere. Ikke minst; vise hva som er andre enden hvis man bruker noen år av livet ditt på det som er viktig for deg. Jeg vil vise folk at man kan skape og etterlate seg noe. Det og kanskje bruke resten av den tiden jeg skal være yrkesaktiv på å dele, og hjelpe spesielt damer og jenter i alle aldere er helt klart noe jeg har lyst å gjøre. Jeg har jo tross alt masse visdom og erfaring!

 

Vi har snakket mye om hva som er bra i livet, men hva er det som er sårbart?

- Det er jo livet som er sårbart. Jeg har skjønt at livet mitt, og livet til alle de jeg er glad i er sårbart. Det er jo plutselig over på et sekund. Det som skjedde for en time siden får man ikke gjort noe med. Det som skjer om en time, vet man heller ikke så mye om. I nuet nå så har jeg det bra og du det bra.

"Jeg regnet ut hvor mange uker jeg hadde igjen.

Da jeg gjorde utregningen før jul i fjor, hadde jeg igjen 1486 uker.

Når man er født så har man omtrent 4000 uker gjennom livet. Det er jo ingenting!"

Unni bøyer seg ivrig frem mot midten av bordet. Hun ønsker så inderlig at jeg skal forstå at man ikke bør utsette lykken sin.

 

Føler du at du er en person nå som du skulle ønske du hadde for 20-30 år siden?

- Ja, det tror jeg hadde vært herlig. Gått til noen, ringt noen, lent meg på. Eller at jeg kunne sagt til Unni på 30 at det kommer til å gå veldig bra.

Takk for at du deler, Unni!

Close Site Navigation